Påskeferie på Hansnes

De neste dagene skal vi til Hansnes og ha påskeferie sammen med Christian og Nica. Jeg gleder meg! Det eneste jeg er spent på, er hvordan det blir å få forberedt seg til skjærtorsdag. Jeg fikk øvd en del i dag da, i Kroken (endelig, langt om lenge, fikk jeg nøkkel), og det var et suverent orgel. Et par småjusteringer trengs, riktignok, men ellers glimrende. Jeg har begynt å arrangere en salme, og det var nokså gøy å se at jeg fortsatt har det som skal til. Nå er det bare å finne seg et stykk Casio og se hvordan det høres ut.

Jeg har fått et par fine idéer til hvordan jeg skal drive D&D-eventyret videre. Man kan få mye fint ut av en prat med CJ. Det ser ut til at jeg satser på CotSQ.

P. S.: Jeg ble ferdig på jobb klokken halv ett i dag. Første salget var klokken 11⁵⁵ og det andre ti minutter etter.

Nok en arbeidsdag

Jeg er en heldig, heldig mann. Jeg har arbeid, og det er det jo ikke alle som har. Jeg kan glede tilfeldig forbipasserende med det glade budskapet om Redd barnas arbeid, flotte bilder av sultne negerbarn i Afrika, Angolske fattigbarn eller norske, hvite, blonde jenter, som sitter alene i trappen mens mamma og pappa banker gørra av den ene eller den andre. Og det er så godt å vite at folk setter pris på at man stiller opp og jobber frivillig, som det hevdes.

En annen fin ting, er å vite når man skal på jobb eller ikke. Som i dag morges, da jeg til slutt fant ut at «nå skal jeg våkne», hvorpå jeg ser at en melding har kommet inn etter at jeg la meg, der det sto jeg skulle møte opp likevel. Jeg trodde, da helgen nærmet seg, at jeg ikke skulle på jobb denne uken likevel, for sjefen skulle reise vekk, og han var uansett tenkt å gi de andre fri i dag, siden de hadde vært i Finnmark.

Jeg er jammen en misfornøyd mann. Syter og klager, når jeg tross alt har et arbeid å gå til. Nei, nå må jeg skjerpe meg.

Å, forresten. Det jeg hadde tenkt å bruke dagen på var å øve til torsdag.

Fram og tilbake...

... er dobbelt så langt. Nå har jeg begynt å gå tilbake igjen, og funnet meg selv. Mye har endret seg i livet etter at jeg flyttet nordover, og jeg ser at en del ting ikke er slik jeg skulle ønske de var. Jeg har, som før, gode venner. Jeg har sunne interesser. Jeg har ansvarsfulle verv. Jeg har et arbeid som skaffer mat på bordet. Jeg har ei kone som holder ut med meg, til tross for manglene mine. Jeg har interessante fritidsaktiviteter. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor (lærer er for lengst kastet på bålet).

Jeg hadde den første timen hos psykolog igjen i går (jeg har ikke lagt meg ennå, så jeg er fremdeles på lørdag). Jeg var nervøs for å skulle prate med en mann—det er vel noe av dette tåpelige mannemann-tullet som sitter dypt inni ryggraden min—men det gikk fint. Jeg ser frem til neste gang jeg skal dit, for jeg synes det begynner å bli tungt for skuldrene nå.

En annen ting jeg gjorde i går, var å overvære en fabelaktig fremføring av Mozarts Requiem i Domkirka. Jeg mener de startet med et eller annet stykke av Bach først, men jeg er ikke sikker. Flott var det likevel. Men det som var viktig for meg å få sagt, var at denne gangen også, som sist jeg hadde en stor musikkopplevelse, fikk jeg problem med å holde igjen følelsene. Brillene måtte tas av. "Sissy", ble det ytret (det var vel strengt tatt sagt på fleip).

I dag ble det spilt D&D. Gårdagen var satt av til WH40k Dark Herecy, så det var min tur å DM-e nå. Jeg tror nok det blir en stund til neste gang.

Jeg orker ikke å skrive mer nå. Sengen kaller. God natt.

---

P.S.: Neste uke skal jeg spille i Kroken. Jeg gleder meg, tror jeg.

P.P.S.: Jeg oppdaget at den godeste lærer har vært her minst to ganger, sannsynligvis 3+ siden jeg snakket med ham, og jeg har intet hørt.