Korrektur: Semikolon

Semikolonet er en stor gåte for meg, og for ganske mange andre også. Den eneste måten jeg har, frem til nå, sett hvordan det kan brukes, er som et litt større komma når jeg har hatt kommaseparerte opplistinger i setninger.

Men så er det en fantastisk side som heter The Oatmeal, som skriver om alt fra pingviner, til sinte fugler, til elendige jobbintervjuspørsmål og jobbsøkere, og ikke minst – det jeg nå ønsker å ta opp igjen – grammatikk. Så her følger en heftig, ikke-godkjent, klipp-og-lim-post fra The Oatmeal:

Hvordan bruke semikolon:

Det første spørsmålet er hvorfor. Den vanligste måten å bruke det på, er å knytte sammen to selvstendige setninger som egentlig hører sammen. Et punktum skal faktisk leses så det høres, og dersom den påfølgende setningen direkte tilknyttes den forrige, kanskje som en beskrivende setning, er det mer naturlig å bruke et semikolon i stedet. Ved å gjøre dette, fjerner man den lange pausen mellom setningene, uten å bruke konjunksjoner eller andre hjelpeord.

Hvis du tar en titt på «Don’t» og «When», ser du når du ikke skal bruke semikoloner. Som nevnt over, dersom du bruker konjunksjoner for å binde sammen to likestilte setninger, blir semikolon feil.
Semikolonet er derimot et glimrende alternativ dersom du ønsker å utdype den foregående setningen med en beskrivende setning. Dersom du for eksempel vil fortelle om hvor godt du liker latin, kan du gjøre det med setningen «Latin er et fantastisk språk. Det gir et godt grunnlag for å forstå dagens europeiske språk.» Disse to setningene er begge fullstendige, og kan slås sammen med et komma og konjunksjonen «og» til «Latin er et fantastisk språk, og det gir et godt grunnlag for å forstå dagens europeiske språk.» (Legg for øvrig merke til kommaet som viser at det er to likestilte setninger.)
Alternativt kan dette i stedet skrives med denne ene lange setningen (eller perioden som det heter fra første store forbokstav til avsluttende punktum): «Latin er et fantastisk språk; det gir et godt grunnlag for å forstå dagens europeiske språk.» Her slipper vi problemet med alternativ én, der to setninger som skulle beskrive det samme ble atskilt av en unaturlig lang pause, og alternativ to, der man satte inn en konjunksjon, som det etter all sannsynlighet florerer med allerede; alternativ tre gir dermed en bedre flyt i språket.

Vi har tre hovedmåter å lage pauser på når vi skriver en setning: komma, en kort pause som bidrar til å strukturere setningen og lette lesingen; semikolon, en middels lang pause som tydeliggjør sammenheng mellom to ledd; og punktum, en lang pause som viser resonnementets slutt.

Overfor skrev jeg at man ikke skal bruke semikolon foran konjunksjoner, men likevel kommer det inn et semikolon i den foregående oppramsingen. Semikolon kan nemlig også brukes, som det står, som et «superkomma». Det kan være dersom du har setninger som har intern tegnsetting; et komma vil da gjøre det vanskeligere å se hva som hører sammen, eller det kan være som i listen over, der jeg viste hvilke tre normale pauser vi har å plukke fra når vi ønsker å skape en naturlig flyt og struktur i det vi skriver.

Det var dagens filosofering rundt bruken av tegnsetting for meg; jeg håper det har vært nyttig for flere enn bare meg. Hva jeg velger å skrive om neste gang, det aner jeg ikke, men jeg er rimelig sikker på at det er noen av de som titter innom bloggen min der ute som faktisk har interesse av å vite mer; jeg skal gjøre mitt beste for å ikke skuffe de det måtte gjelde. For øvrig kan nevnes at dagens bloggpost inneholdt syv synlige semikolon.