Her er bildene jeg tok 17. mai. Det ble såpass mange at jeg valgte å heller ha dem i en egen post. Denne posten ble skrevet først den 6. juni 2014. For hvordan det gikk den dagen, se posten fra tidligere samme dag.
For noen dager siden skreiv jeg en post om hvordan zilsparkampanjen hadde blitt lagt død. Jeg kommer til å gjøre ei omskriving av den posten om ikke så lenge nå; jeg vil tro at innholdet her kommer til å forklare hvorfor.
Etter at Kjersti reiste sørover, tenkte jeg det skulle bli godt å få litt tid for seg selv. Samtidig var det midt i det verste eksamenskjøret. Jeg hadde bestemt meg for å sørge for å ha gode rutiner i dagene mine, for jeg vet av erfaring at det hjelper; dagene gikk derfor med til lesing og atter lesing, og mot slutten av periodene, skriving.
Jeg var ikke alene. Etter å ha kommet i gang, begynte Marie-Victoria å komme hit daglig; hun visste at jeg trengte selskap, og det gjorde veldig godt. Kveldene merket jeg godt at det var tomt i huset, men heldigvis fikk jeg snakket med Kjersti på Skype hver kveld, og noen ganger et par ganger per dag. Likevel, det ble dager der jeg virkelig slet, men en av tingene som virkelig hjalp, var det supre været vi fikk. Jeg tok meg tid til å nyte sola hver dag, liggende på verandaen fra tidlig morgen til sola forsvant bak hjørnet mens jeg spiste, med bare få avbrekk innendørs for å kjøle meg ned. Jeg fikk lest vanvittig mye slik!
Resultatet ble som ønsket (A + A), etter denne særdeles effektive innspurten, men jeg skal ta for meg det senere i en annen post.
Jeg ble ferdig med eksamenene, og så kom alenedagene. Kjersti kom tilbake ei kort stund, før hun dro til Alta, og jeg merket at ting jeg hadde hatt i bakhodet lenge, begynte å gjøre seg stadig mer gjeldende. Jeg har hatt en vår som har blitt stadig bedre, men jeg har hatt folk rundt meg hele tida. Da den vanlige dagen tok slutt, folk begynte å dra og rutinene ikke lenger var der, fikk jeg tid til å tenke, og jeg tenkte mye.
Den første knekken startet etter at Kjersti hadde dratt til Alta og Marie-Victoria var dratt på ferie. Jeg mistet det som hadde holdt meg oppe gjennom dagene: selskapet til Marie-Victoria mens Kjersti var borte og pratene med Kjersti etter at Marie-Victoria var dratt hjem for dagen. Jeg forsøkte å samle meg, og forsøkte å aktivt gjøre noe for å bedre situasjonen, men det hjalp lite. Folk har egne planer, og det er ikke alltid jeg passer inn i dem. Dette er ikke bebreidende på noe vis, det er bare erkjennelse av fakta. Problemet er at jeg, når jeg begynte å slite, ikke greide å tenke rasjonelt.
17. mai var den første virkelig tunge dagen jeg fikk. Jeg deltok aktivt i borgertoget, og fikk mye skryt for at jeg var stemningsskapende. Jeg har lastet opp bildene fra toget i en egen post. Dagen i forveien, da jeg skjønte at jeg kom til å bli alene på dagen, begynte jeg å sende meldinger til folk for å spørre om de hadde lyst til å komme på 17. mai-feiring her hos oss, men det er klart at det ble alt for kort varsel; folk har jo oftest planlagt slikt dager i forveien. Etter å ha kommet tilbake fra borgertoget, tok jeg frem noe av maten jeg hadde kjøpt, tilberedte den, pyntet bordet, lagde meg fest-grillmat som jeg serverte meg selv på finserviset, og gjorde mitt beste for å nyte kvelden.
Det hjalp egentlig ikke så mye. Jeg spiste maten min; jeg ville nyte den. Jeg spiste desserten min, selv om den var enkel og kjøpt ferdig på butikk; jeg ville nyte den. Jeg hadde dekt på pent, pusset bestikket, hatt kaka på pent fat, vaniljesausen i dessertsausmugga, fruktcocktailen i fin skål. Det hjalp egentlig ikke. Jeg følte meg uendelig ensom og uendelig verdiløs. Sist gang jeg kjente så sterke følelser, var da ingen av de inviterte valgte å komme til 21-årsfeiringa mi, rett etter at jeg hadde flyttet hit. Jeg var så desperat trist at jeg nesten gråt, ville gråte, men jeg fikk ikke til det heller, så jeg lot meg heller bli sint på at meg selv for at jeg syntes synd på meg selv. Jeg kunne tross alt for det selv, ikke sant?
Når dette skrives er det fredag den 6. juni 2014. Posten her ble ikke gjort ferdig før nå; jeg valgte å forsøke å tenke tilbake på hva som skjedde, skrive det siste avsnittet og få den ut. Det er ei grunn til at fjoråret nesten ikke har noen poster. Høsten er svært mangelfull. Jeg kommer kanskje tilbake til disse tingene senere. Nå er jeg i samme situasjon som da, alene her nordpå, men det går noe bedre. Jeg har akkurat gjort ferdig et kort arbeidsoppdrag, og er igjen der jeg var, med ingen flere oppgaver å gjøre, og lite lyst til å få gjort noe. Eksamen gikk ikke bra, i hvert fall den første, og jeg skal etter all sannsynlighet klage på karakteren og kreve ny vurdering (dette var i HIS-3021: Fra nordfront til kald front (…)). Nå må jeg prøve å komme meg hjem. Jeg går på medisin, men har blitt mindre flink til å ta den til rett tid, dels fordi jeg har vært nødt til å holde meg opp lenger utover kveldene. Fortsetter jeg nå, kommer jeg meg neppe hjem i det hele tatt, så jeg avslutter dette her. Måtte fjorårets opplevelse aldri gjenta seg.
