Gode, gamle spill I: Grand Theft Auto

Steam er fabelaktige greier; det gir deg muligheta til å spille spill du for lengst har pakket vekk. Ett av disse er GTA.

Da jeg gikk på videregående skole, ble jeg kjent med en kar som het Jonas. Jeg var mye på besøk hos ham, og det vi brukte mest tid på sammen, var å spille data. Rundt denne tida kom GTA ut, og det var et spill jeg, på min egen maskin, ikke hadde sjanser til å spille, men hos Jonas var det en annen sak. Spillet kombinerte god gammel ovenifra-og-ned-bilspill (som for eksempel Micro Machines) med shoot ’em up-spillenes gladvold. Jeg husker hvordan vi, da oppfølgeren kom, satte oss ned i førsteetasje og spilte på Jonas’ mors datamaskin i stedet, siden hun hadde noe ingen av oss hadde råd til: 3D-aksellerator. Første gangen jeg kunne ta meg råd til slikt, var da 3D-akselleratorene blitt fullverdige skjermkort, og jeg kjøpte meg et Riva TNT på AR data.

Nå har jeg altså funnet det igjen på Steam, takket være samlepakketilbudene de hyppig lanserer. (GTA3 har jeg allerede, men jeg kan vel videreselge lisensen til noen.) Jeg oppdaget etter å ha spilt det ei stund, at jeg er like elendig i spillet som jeg var den gang da, men det fine med GTA er at det er morsomt likevel.

Dagens anbefaling fra undertegnede, dersom du har ferie, er å finne frem et av de gode, gamle spillene igjen, og se om du greier å finne svaret på dette viktige, eksistensielle spørsmålet: Har spillerne blitt bedre i dag eller har spillene blitt enklere? Var spillene morsommere før, eller er det bare vi som ser tilbake på dem med rosenrødt blikk?

Jeg våger meg på at spillerne er dårligere, og spillene generelt er dårligere i dag. Selv om spillene ser bra ut, betyr ikke det at de er bra. En av tingene jeg savner fra før i tida, er at når du kjøpte et spill, så var det ditt. Frustrasjonen så mange i dag skriker ut mot spill som for eksempel det ellers underholdende Diablo III, går på nettopp slike problemer. For at Blizzard skal få håvet inn så mye penger som de ønsker, må de lage spillet slik de har gjort: de må kreve at man er konstant pålogget; man får ikke lenger spille det alene.

Det er sikkert mange av de som stikker innom bloggen som har egne tanker om hva de liker ved et spill. Jeg utfordrer dere herved til å sende meg noen kommentarer. Jeg har åpnet for kommentarer for alle nå, så du slipper å registrere deg.

Venuspassasjen 6. juni 2012

I år, den 6. juni, skjer en historisk begivenhet. Med midnattssol og forhåpentligvis godt vær, får vi mulighet til å observere Venus’ passasje fremfor sola, noe som kan gi oss masser av ny innsikt. Hvorfor er det viktig? Først litt historie:

Som man kan lese på Astroevents.no, var forrige gang man kunne observere passasjen i Norge i 2004 og 1769; mellom der var det to passasjser i 1874 og 1882. Venuspassasjer lar seg kun observere to ganger i århundret – og da med cirka åtte års mellomrom – og ingen nålevende kommer med sannsynlighet til å oppleve neste passasje. Det ble iverksatt et internasjonalt samarbeid i 1769 for å få dokumentert venuspassasjen da. Man visste hvordan planetene sirklet sola (med elliptiske baner), og man begynte å få en forståelse av størrelsesforhold, men avstanden til sola var nøkkelen man trengte for å kunne sette et faktisk tall på hvor stort solsystemet var. Illustrasjonen her viser hvordan parallakseeffekten virker:

Hva ble resultatet? Astroevents.no forteller hvor vellykket observasjonene ble:

I Vardø fikk man en svært vellykket observasjon av Venus-passasjen i 1769. Den ungarske astronomen og jesuitten Maximilián Hell observerte passasjen fra Vardøhus festning i Finnmark. Hells observasjoner gjorde det mulig å beregne den såkalte solparallaksen og dermed middelavstanden fra Jorden til Solen. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km - forbløffende presist. I dag angis verdiene til 8°79'15" og 149.450.000 km.

Det kan hende noen av de som leser dette ikke er fortrolig med begrepet parallakse. Du kan selv observere parallakseeffekten ved å strekke ut armen foran deg og se mot et punkt foran deg vekselvis med høyre og venstre øye; armen ser da ut som den flytter seg. Nettopp parallakseeffekten var det som fikk folk til å klø seg i hodet i gamle tider, da man kunne observere at spesielt Mars så ut til å bevege seg langs himmelhvelvet i en den gang da uforklarlig bane, slik at man innførte episirkler til Ptolemaios’ geosentriske system for å kunne forklare det. (Jeg skrev om dette en gang tidligere, mener jeg, men jeg greier ikke å finne posten i farta.)

Et legitimt spørsmål er selvfølgelig «Hva kan vi lære av venuspassasjen i dag?» Igjen velger jeg å besvare spørsmålet ved å sitere Astroevents.no:

Leting etter livsformer

Menneskene har i uminnelige tider lurt på om vi er alene eller om det finnes liv andre steder i verdensrommet. Venus-passasjen kan ikke gi oss svaret, men den gir en unik demonstrasjon av metoden som er mest lovende for å finne bevis.

Når Venus sklir over solskiven, passerer litt sollys gjennom atmosfæren. Da kan vi bruke spesielle instrumenter for å undersøke «fingeravtrykkene» som stoffene i Venus-atmosfæren setter i lyset. Den samme metoden kan gi oss bevis for oksygen eller ozon i atmosfæren til kloder rundt fjerne stjerner. Større mengder av slike stoffer vil være bevis for livsformer siden oksygen!

Romobservatoriet Kepler har de siste tre årene lett etter jordlignende planeter rundt andre stjerner og mange av funnene vil bli undersøkt nøye akkurat i år. Da passer det fint at vi får en historisk demonstrasjon av metoden som alle kan følge!

Bilder fra turen til London og Filippinene jula 2011

Natt til i dag la jeg endelig ut albumet mitt fra turen til London og Filippinene. I stedet for å skrive en hel masse, velger jeg å heller bare lime inn noen bilder, så kan de som ønsker det gå til albumet og se hvordan ferieturen var. Bildetekst vises som vanlig ved å holde pekeren over bildene.