onsdag 24. september 2014

Studier – depressivitet – suicidalitet

Denne posten ble opprinnelig skrevet natt til 24. september 2014. Jeg oppdaterte den etter å ha ankommet uni på dagen.

Midnatt, natt til 24. september

Jeg har gått lenger til psykolog enn jeg liker å tenke på. Hvorfor jeg ikke blir bedre, synes jeg blir stadig vanskeligere å forstå. Psykiateren jeg går til nå har akkurat skiftet avdeling, og med det kom også endring i hvor ofte jeg skal ha timer. Vi snakket om dette på slutten av timen, og hun argumenterte for at det kanskje er best for meg at jeg ikke har time hver uke; man får ikke nødvendigvis mer utbytte av hyppigere timer.

Jeg har brukt de siste par–tre ukene på å henge med så godt jeg har vært i stand til. Det nærmer seg året for de mislykkede selvmordsforsøkene, og det er klart jeg tenker på det, særlig når jeg sitter på lesesalen alene. Jeg har hatt usedvanlig mange spilleoppdrag etter at jeg kom tilbake, men det kan bli for mye av det gode; mandag, altså i går, hadde jeg nok en elendig dag der jeg ikke fikk gjort noe som helst. Jeg bestemte meg for å regne dagen som fridag, ettersom jeg tross alt hadde brukt helga på arbeid, og i dag fikk jeg faktisk begynt å skrive noen ord på masteroppgaven.

Hvordan veien fremover blir, er vanskelig å si. Det eneste jeg kan love, er at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det er dessverre, virker det som, vanligvis for lite. Men jeg er nå fortsatt her.

Fra RXAdvices.com:

7 Critical Depression Symptoms In Men

Depressed men have a heightened anxiety and they constantly worry about something or the other. At work, depressed men constantly worry about failure.

Slik er det også for meg. Det er som om hodet mitt gnager igjen og igjen på Gjenta etter meg: Jeg er mislykket. Gjør andre en tjeneste og vær mann nok til å gjøre slutt på det.

Middag, 24. september

Hvordan har alt dette påvirket hverdagen min? Studiene er mye hardere enn hva de har vært før. Jeg sliter med å finne motivasjon til å lese og jobbe, og i dag var jeg så elendig da jeg våknet, at jeg ble liggende til halv elleve. Det er godt å komme på universitetet, og det at jeg drar hit hver dag er viktig for at dagene skal ha mening i det hele tatt. Men hva hjelper det når jeg ikke får gjort noe? Jeg var veldig fornøyd med at jeg i går endelig greide å åpne første kapittel av masteroppgaven min og begynne på omskrivinga av det. Men ikke lenge etter at jeg var kommet i gang, ble jeg sittende fast med et Endnote-problem. Men jeg er i gang–

Første gang jeg fikk karakteren D var i fjor; jeg fikk den i emnet «Fra nordfront til isfront&0187;. I det andre emnet, derimot, fikk jeg A (i emnet «»). Jeg kjente meg ikke igjen i begrunnelsen jeg fikk for karakteren i det første av emnene, men fikk meg aldri til å klage på karakteren, og det plager meg. På den ene sida føles det som om jeg er sytete og klagete; det er jo bare å ta seg sammen! Men – og dette er et stort men – hvorfor skal jeg kreve mer av meg selv enn hva jeg gjør av andre? Hvorfor skal jeg kreve høyere standarder av meg selv enn andre? Hvorfor skal jeg kritisere meg selv for ting jeg ikke mestrer, når jeg aldri hadde kommet til å gjort det mot noen andre, verken uttalt eller tenkt?

Jeg ønsker å være best. Jeg håper at innsatsen min skal gi de resultatene jeg så sårt trenger, at jeg skal lykkes i å få mulighet til å endelig få en fast jobb der jeg får utfordret meg selv og utviklet meg selv. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det som organist, selv om selve spillinga er både selvutviklende og gledende for meg; å bedrive religiøst arbeid kan ikke bare ikke gi meg den utviklinga som person jeg trenger, men det kommer dessuten til å være i direkte konflikt med det intellektuelle selvet mitt. Så karrièremulighetene mine ligger innen akademia. Skal jeg kunne lykkes her, må jeg være på topp. Og det er dette som er grunnen til at jeg ikke greier å akseptere mindre enn mitt beste for min egen del. Jeg kreve mer av meg selv enn andre, for mulighetene mine innskrenkes for hver dag jeg blir eldre.

Det er (ofte) når jeg begynner å se på hvilke muligheter jeg egentlig har i fremtida at jeg begynner å innse realitetene: at jeg ikke har de mulighetene jeg drømmer om å ha, at det er på tide at jeg innser hvem og hva jeg egentlig er. Veien derifra til å endelig gjøre noe nyttig for andre er veldig kort.