lørdag 21. april 2012

Endelig suksess i sparringsringen!

NTN/ITF Taekwon-do, regionsmesterskap, gruppebilde av Tromsø taekwon-do-klubb.

I dag var det regionsmesterskap i Bardu, og som vanlig (!) ble jeg selvfølgelig med for å dømme. Denne gangen hadde jeg derimot også meldt meg på i mønster; det er vel neppe unaturlig at jeg var nervøs, ettersom (så vidt jeg husker) jeg ikke har konkurrert siden før 2010 (da jeg flyttet opp hit).

Mønsterkonkurransen var spennende. Av grader var det en grønnbelte, en rødbelte, to førstedaner og jeg på andredan. Jeg startet med Po-eun teul (포은 틀) mot Geir-Ivar; han var uheldig og datt ut midtveis, så seieren gikk til meg etter å ha fullført. Det neste mønsteret jeg gikk var Won-hyo teul (원효 틀) mot jeg-husker-ikke-helt-hvem. Finalen ble overraskende ikke mot Edgar, men mot en annen rødbelte, så vi gikk Yul-gok teul (율곡 틀). Med den finalen ble tre poeng sikret.

I garderoben etter konkurransen, forsøkte Edgar å overtale meg til å hive meg med på sparringskonkurransen også. Jeg må nok ha tenkt på det i morges, for av en eller annen grunn tok jeg bare ut bøkene (bortsett fra for svart belte), og ikke sparringsutstyret, så til slutt ble jeg med. Det at han påpekte at jeg bare trengte en bronsemedalje for å bli beste herre senior, har nok hatt sitt å si, selvfølgelig; jeg har aldri fått en bestemannspremie før, så det fristet. Jeg valgte til slutt å ta sjansen.

Bilde av pokalen og medaljene fra regionsmesterskapet i NTN taekwon-do, Bardu 2012, til Tor-Ivar Krogsæter II dan.

I sparringskonkurransen var det lagt opp til pool, så siden vi var det antallet vi var (som over), ble det fire kamper hver. Den første kampen min var mot Geir-Ivar, og jeg klarte å ro i land en seier – 2 poeng. Neste kamp var mot Michael, og der ble det, etter at han hadde ledet kampen med ettpoengspunchet sitt lenge, seier etter en trepoenger med svingspark. Mot Edgar ble det selvfølgelig tap, men det ble en spennende kamp. Jeg fikk meg en skikkelig suser i skallen, som virkelig sendte meg vandrende i … buer. Etter at jeg kom meg fikk han naturligvis et minuspoeng, og da vi fortsatte kampen greide han å gi meg et minuspoeng gjennom tre advarsler. Vi trodde begge to at det var likt da kampen var ferdig – at han ikke hadde greid å score på angrepene sine (jeg satset på uavgjort) – men det viste seg at i hvert fall ett av angrepene hans hadde gått inn, så han vant den kampen. Den siste kampen var mot grønnbelten, og det var en imponerende utøver. Han var en plass i førtiårene, litt stiv i hoftene, men de tingene han gjorde, gjorde han bra, og han hadde faktisk vunnet to av kampene sine. Jeg greide likevel å dra i land seieren, og resultatet ble til slutt, som bildet viser, sølv i sparring, gull i mønster, og tittelen beste herre senior. Og det beste av alt: Det var morsomt å gå sparring igjen!