Bildet er hentet fra The Nine 8 Planets.
Nå har jeg akkurat sett på solnedgangen her. Sola gikk ned bak fjellene klokka 1920. Og når jeg sier "sett", mener jeg observert. Jeg brukte en kikkert (Kronos БПЦ [be-pe-tse] 20x60, 62m/1000m), et blankt A4-ark og et notestativ. Ved å sette kikkerten motsatt vei mot sola, fikk jeg projisert et flott, opp-ned bilde av sola på arket. Jeg la fra meg kikkerten på sjenken på stua, slik at det ble stødig.
Det var spesielt fascinerende å se fargespillet rundt solas korona. På toppen av sola (altså på bunnen av det projiserte bildet) var det veldig mye rødt. På sidene var det mye grønt og blått.
Jeg har også lært et par småting om kikkerter. Tallet 20x60 betyr at man får 20 ganger forstørrelse og at linsen er 60 mm stor. Ved å dividere disse tallene får man utgangspupillen, som på denne kikkerten er 3 mm. Dette forteller at kikkerten fungerer utmerket i dagslys, men at den svekker lyset som kommer gjennom på kvelden (i mørke blir pupillen opptil 7 mm — lavere utgangspupill enn pupillstørrelse betyr dårligere "utgangslys"). Jeg skal likevel forsøke å bruke kikkerten når det blir mørkt og svart ute, for å se om jeg finner noen av planetene. De siste dagenes lesning har ført til en sterk gjenoppblomstring av min tidligere astronomiske interesse.
Tilføyelse: Hvor jevn er egentlig jordoverflata? Et lite perspektiv fås her.
