Meir om greske tonar

Eg held framleis på med kapitel 1, skjønt eg har hatt eit lite opphald sidan fredagen som var. I dag er tida inne for å prøve på vidare, og eg held no på med ei oppgåve med denne ordlyden:

Postar om gresk

• Greek: An Intensive Course

Gloser frå kapittel 1

• άγορᾱ́, -ᾶς, ἡ: marknad, torg, m.m.
• ἀδελφός, -οῦ, ὁ: bror
• ἄνθροπος, -οῦ, ὁ: mann, menneske
• βιβλίον, -ου, τό: bok
• δῶρον, -ου, τό: gave; bestikkelse (særlig i pl.)
• εἰς + AKK: inn i, til; for (hensikt)
• ἐκ, ἐξ + GEN: fra, ut av
• ἐν + DAT: i
• ἔργον, -ου, τό: arbeid, gjerning
• θεός, -οῦ, ὁ: gud, gudinne
• καί: konjunksjon¹ eller adverb². 1) og; 2) til og med, også
• καί … καί: konjunksjon: både … og
• λόγος, -ου, ὁ: ord, tale, fortelling
• μάχη, -ης, ἡ: slag
• νῆσος, -ου, ἡ: øy
• ὁ, ἠ, τό: den, den, det; ofte tegn på eierskap
• ὁδός, -οῦ, ἡ: vei
• οἰκίᾱ, -ᾱς, ἡ: hus
• Ὅμηρος, -ήρου, ὁ: Homer
• παιδεύει: underviser
• πέμπει: sender
• τέχνη, -ης, ἡ: kunst, ferdighet, handverk
• χώρᾱ, -ᾱς, ἡ: land, rike
• ψῡχή, -ῆς, ἡ: sjel
• ὦ: ^m/VOK: O, Å.

II. Below are given the accented nominative form and two other forms of a series of nouns. Put the accent on the unaccented forms and account for the accent you have given.

	Ὅμηρος	Ὁμηρῳ	Ὁμηρον
	θεός	θεῳ	θεοι
	νῆσος	νησῳ	νησοι
	βιβλίον	βιβλιων	βιβλια
	τέχνη	τεχνων	τεχναις
	χώρᾱ	χωραι	χωρων
	ἀγορᾱ́	ἀγοραις	ἀγορᾱς, ἀγορᾱς
	ἀδελφός	ἀδελφων	ἀδελφους
	δῶρον	δωρου	δωρα
	ψῡχή	ψῡχαι	ψῡχαις

Svar

Sidan eg skreiv alle svara på bokmål då eg løyste dei, kjem dei slik her.

1. Ὅμηρος, Ὁμήρῳ, Ὅμηρον

1. NOM m sg.: «Hómēros»; -ος er kort.
2. DAT m sg. Kan ikke beholde aksenten på antepenultima, fordi ultima har blitt lang, så aksenten tvinges bak til penultima.
3. AKK m sg.. Siden -ον er kort, får aksenten bli værende på antepenultima.

2. θεός, θεῷ, θεοί

1. NOM m sg.: «gud, gudinne»; -ός er kort.
2. m sg.; -ῷ er lang. Aksenten kan ikke være på penultima som en akutt, når den får trykk og har lang vokal eller diftong, og når ultima er kort. Her er penultima kort og ultima lang. Cirkumfleks er kun over ultima og penultima og kun på lange vokaler eller diftonger; dette er altså mulig. Den må være på penultima når penultima har trykk, lang vokal eller diftong og ultima har kort vokal; kan ikke være på penultima når ultima har lang vokal eller diftong.

   Stavelse	Har akutt	Har grav	Har cirkumfleks
   Antepenultima	✔	✗	✗
   (tredje siste stavelse)
   Penultima	✔	✔	✗
   (nest siste stavelse)
   Ultima	✔	✔	✔
   (siste stavelse)

   • ῀: På lang P før kort U. På lang U nå og da, som i GEN.
   • ΄: På A hvis kort U.
   • Hvis U er lang, må aksenten på enten P eller U.
3. NOM/VOK m pl. Både U og P kan ta akutt aksent; siden -οι er kort når final, og substantivet vil beholde tonemet der det er, vender akutten tilbake til der den var.

3. νῆσος, νήσῳ, νῆσοι

1. NOM m sg.«øy»; -ος er kort.
2. DAT m sg.

   Aksent jf. bokas tabell punkt …		Stavelse
   		Antepenultima	Penultima	Ultima
   	Akutt	⏓	⏓	⏓̀  − 𝄽
   	Akutt	⏓	⏓	⏓́  + 𝄽
   	Akutt	⏓	⏓́	⏓
   			¬ –́ +	⏑
   	Akutt	⏓́	⏓	⏑
   	Cirkumfleks	⏓	⏓	–͂
   	Cirkumfleks	⏓	–͂	⏑*

   * Aldri hvis U = –. Alltid hvis P = –́. Her er U lang. Aksenten vil helst bli værende (så ikke → Ũ).
3. NOM/VOK m pl. -οι er kort når final. Cirkumfleks på P̄ går hvis U = ⏑, så cirkumfleks beholdes.

4. βιβλίον, βιβλίων, βιβλία

1. NOM/VOK/AKK n sg.: «bok»; -ον er kort.
2. GEN n pl. For å beholde aksenten på P, må en ikke ha P̄ + Ŭ; her har vi heller P̆ + Ū. Akutt går da bra.
3. NOM/VOK/AKK n pl. Kombinasjonen P̆ + Ŭ er mulig for Ṕ.

5. τέχνη, τεχνῶν, τέχναις

1. NOM f sg.: «kunst, ferdighet, handverk»; -η er lang.
2. GEN f pl. Aksenten er alltid på endelsen her (ɔ: når grunnforma har trykk på siste stavelse).
3. DAT f pl.; -αις er lang fordi -αι følges av en ς; hvis ikke hadde den vært regnet som kort for tonemplassering. P̄̆́ er tillatt ved Ū̆, så aksenten står.

6. χώρᾱ, χῶραι, χωρῶν

1. NOM/VOK f sg.: «land, rike»; -ᾱ er lang.
2. NOM/VOK f pl.For å beholde akutt på P, må P være ⏓ og U være ⏓, men P + U kan ikke være troké (ɔ: –⏑ ). -αι er kort når final, så her er en troké. Gjenværende mulighet er cirkumfleks, som går an på en troké, så den står, men blir cirkumfleks.
3. GEN f .: alltid cirkumfleks på U når genitiv eller dativ femininum pluralis.

7. ἀγορᾱ́, ἀγοραῖς, ἀγορᾶς/ἀγορᾱ́ς

1. NOM f sg.: «torg, markedsplass».
2. DAT f pl.. DAT og GEN pluralis, når siste stavelse har aksent, får alltid cirkumfleks (i alle kjønn).
3. ἀγορᾱς kan være enten
   • -ρᾶς (GEN f sg.) eller
   • -ρᾱ́ς (AKK f pl.)
   Aksenten holder seg på siste stavelse når den har dette i NOM; GEN og DAT får da alltid cirkumfleks.

8. ἀδελφός, ἀδελφῶν, ἀδελφούς

1. NOM m sg.: «bror»; -ός er kort.
2. GEN m pl. U i NOM har aksent, så den endres til cirkumfleks i GEN og DAT pluralis.
3. AKK m pl. Beholder akutt på U når U i NOM singularis har akutt.

9. δῶρον, δώρου, δῶρα

1. NOM/VOK/AKK n sg.: «gave, bestikkelse» (siste i pluralis); -ον er kort.
2. GEN n sg. Aldri cirkumfleks hvis P̄ + Ū, som vi har her. Akutt på P er mulig.
3. NOM/VOK/AKK n pl. Alltid cirkumfleks når troké med P̄́.

10. ψῡχή, ψῡχαί, ψῡχαῖς

1. NOM f sg.: «sjel».
2. NOM f sg. Akutt beholdes.
3. DAT f . Når U er betont i NOM singularis, blir GEN og DAT i alle tilfeller cirkumfleks.

Oppsummering

Dette er utvilsomt noe av det tørreste jeg har lagt ut på veldig, veldig, veldig lenge. Men jeg syntes det var verdt det av to årsaker: For min egen del, fordi det gir meg en ekstra gjennomgang av noe jeg har syntes er veldig vanskelig; og for andres del, fordi tabellen jeg listet opp i punkt 3 var utrolig hjelpsom for meg for å greie å løse dette. Dessuten hjalp det å oppdage trokéregelen; jeg synes det er enklere å huske at troké gir cirkumfleks på nest siste stavelse.

De neste postene jeg måtte skrive her, tror jeg må bli om hvordan det har vært å flytte hit til Skottland. Jeg har en idé om «Fem ting som er bedre i Skottland enn i Norge» og «Fem ting som er verre i Skottland enn i Norge», og dessuten «Gode tips til den vil flytte til Storbritannia».

Greek : An Intensive Course

Kursboka: Hardy Hansen og Gerald M. Quinn: Greek : An Intensive Course, Fordham University Press, New York, andre reviderte utgåve trykt i 2014. Øvingsark: Mellom anna grammatikkreglar, nokre drillar, alfabetet med gresk skjønnskrift (som per i dag har gått av moten, mykje slik ungar i dag meir eller mindre ikkje lærer å beherske skjønnskrift. Drikke: Om du ikkje har fått smakt Noregs beste sider (som er frå Hardanger, sjølvklart), unn deg ei flaske av Edels Is-sider. (Og eg er sjølvsagt ikkje viktig nok til at nokon har betalt meg for å seie det.)

Målet mitt forrige semester, var å få teke att dei som hadde teke gresk som nybyrjarar hausten som var, då i løpet av november og desember. No har det seg jo slik at hausten slett ikkje blei som planlagt, men eg kom meg då i det minste so vidt i gong, og no dette semesteret (semester 2 av 3 i løpet av studieåret 2020–2021, av kva våren 2021 har to semester). Men no i januar har det vore betre, og eg har no endeleg greidd å forstå korleis gresk tonelag (eller: «tonem») verkar innanfor ordet i seg sjølv. Forunderleg nok var det vanskeleg å få svar på spørsmåla mine om tonelag frå ein britisk – engelsk, trur eg faktisk – professor, for engelsk er jo som kjent ikkje eit primærtonespråk, slik norsk og til dels svensk er. Islandsk og dansk er ikkje primærtonespråk; islandsk blei aldri det, medan dansk mista tonaliteten på seinare tid.

Ein kan nesten ikkje kome med slike påstandar utan referanse, kan ein? Ein kort introduksjon om temaet er på Store norske leksikon; eg har kommentert artikkelen der, og håpar på ein meir utfyllande diskusjon der.

I alle høve, det er eit tema som er rimeleg enkelt å lære seg for ein nordmann (eller svenske), men dei fleste lærebøkene er skrivne for eit engelsk publikum, so forklaringane er gjerne … mangelfulle. Eg skal sjå om eg ikkje greier å forklare det i rimeleg korte trekk her. I denne posten skal eg presentere tonelaga og korleis dei blir talt, medan eg i neste post kjem til å ta for meg reglane for korleis dei verker.

Gamalgreske tonar

Nordlandsk dialekt er kanskje den beste dialekta å bruke til samanlikning med gamalgresk, for apokope-områda i Nordland har òg cirkumflekstonelag: Me skil mellom /hʉ́s/ (substantiv) og /hʉ̂s/ (verb, apokopert infinitiv), eller /máɲː/ ([ein] mann) og /mâːɲː/ (mannen). På same måte kan ein i gresk ha fleire tonelag, nærare bestemt tre:

• Akutt aksent, altså stigande tone, som i til dømes λόγος (lógos: ord, tale, forteljing) eller πέμπει (pémpei: sender).
• Gravaksent, altså synkande tone, som alltid kjem som erstatning for den akutte aksenten på siste staving i eit ord, og kun når neste ord følg på utan pause.
• Cirkumfleksaksent, altså stigange og fallande tone, som i til dømes ψῡχῆς (psȳkhês: sjela (i GEN).

Korleis og når blir tonen tala?

Ei gresk staving kan bestå av inntil to mŏrae. I motsetnad til latinske stavingar, tek ikkje dei greske stavingane omsyn til konsonantane; det tyder at det einaste som har innverkning på om stavinga er rekna som kort (ei mŏra) eller lang (to mŏrae) er om det er ein kort vokal (eller kort diftong) eller ein lang vokal (eller vanleg diftong). Det greske alfabetet hadde to skriftteikn for å syne lang vokal: êta og ô méga. Dei øvrige vokalane (álpha, è psilón, iôta, ò mikrón, ŷ psilón) blei ikkje markert for lengde, men ein kan syne dei som det med å sette eit makronteikn over dei.

Kjelde for det følgjande finn du her. Eit gresk ord har like mange stavingar som det har vokalar eller diftongar. Lange stavingar har ein der vokalen er lang eller det er ein diftong, med unntak av ord på -αι/-οι; desse sluttstavingane blir vanlegvis rekna som korte. Dei lange vokalane er ᾱ, ει, η, ῑ, ου, ω, ῡ. Korte stavingar har ein alle plassane der ein har dei korte vokalane, ɔ: ᾰ, ε, ῐ, ο, ῠ, og dei fleste finale -αι og -οι.

Hugs det eg nemnde frå to avsnitt opp: Antall mŏrae avgjer lengda i ei staving, og dermed kva tonem ho kan ta. Ein enkel regel oppsummerar det heile:

The apparently complex “rules” of Greek accentuation can be understood in terms of a single general principle involving the concepts of contonation and mora.

Contonation is the combination of the rise of pitch generally thought of as the accent with the return or fall to standard pitch that follows it. In the case of an acute accent, the contonation includes both the syllable on which the [accent is] written (and on which the pitch rises) and the entire following syllable (on which the pitch falls), if any, whether it counts as long or short. In the case of the circumflex accent, the contonation occurs on the one syllable on which the accent is written, for there are both a rise in pitch and a return to standard pitch on that syllable.

Accentuation Tutorial frå UCB Classics

Vidare skriv dei at:

The general principle of Greek accentuation is that the contonation may be followed by no more than on mora before the end of the word (or phrase pronounced as one word unit). This principle is in many respects similar to rules in other languages (e.g., Latin) that constrain the position of the accent according to the nature of the final syllables of a word. In Greek this principle limits the position of the acute and circumflex accents and requires the addition of an extra accent in some phrases consisting of word + enclitic.

Ibīdem

Ein kan altså oppsummere det som dette:

1. Tonemet krev kontonasjon, altså at tonen fell tilbake til den normale høgda si.
2. Sidan ein akutt eller grav aksent tek berre ei mŏra, blir kontonasjonen fullendt på neste mŏra.
3. Sidan ein cirkumfleksaksent tek to mora å fullføre, og sidan den kun skjer på lange stavingar (som er to mŏrae lang), er kontonasjonen fullendt på same staving.
4. Det kan aldri vere meir enn èi enkel mŏra på ei staving.

Og her er det sikkert nokon som grin på nasen av å se ein grav aksent over tallordet. Det riktige, jamfør Språkrådet, er ein akuttaksent. Problemet med denne, er at den òg viser vokalen sin kvalitet som trang. Ordet «ei» krev ei brei uttale: /æi̯/. Det er neppe noko overrasking at eg sende ein e-post til Språkrådet om dette. Dei svarte dette 25. september 2020:

Takk for responsen på baseartikkelen.

Problemet med "éi" og "éin" forsvinner dersom vi godtar at aksent har flere bruksmåter.

Det er nok mest praktisk å gjøre som Vinje i Skriveregler -- å ta utgangspunkt i trykkmarkering (og ikke i den norske "dialektologiske" kvalitetsmarkeringa):
https://www.nb.no/items/09a8c68fc0f1a17bd8834c8fda4d67b2?page=47&searchText=%22aksenttegn%20og%22

I prinsippet kunne det kanskje hett "èi" på linje med "òg", men jeg tipper at man i landsmålet rett og slett hektet "éi" og "éin" på "én"-tradisjonen i riksmål.

Vennlig hilsen
Bård Eskeland
seniorrådgiver

Dømer på tonem

Til slutt kan det vere greit å sjå nokre praktiske dømer på korleis tonen fell:

Gresk	mŏra 1	mŏra 2	mŏra 3	mŏra 4	Forklaring
λόγος	λό	γος			I første staving stig tonen over ei mŏra, i andre fell han over ei mŏra. Det er ingen fleire stavingar å gjere meir på.
πέμπει	πέμ	πει			I første staving stig tonen over ei mŏra, i andre fell han over ei mŏra. Det er ingen fleire stavingar å gjere meir på.
ἄνθρωπος	ἄν	θρω	πος		I første staving stig tonen over ei mŏra, i andre staving fell han over ei staving som er to mŏrae lang. Siste staving er ei mŏra lang. Aksenten kan ikkje vere lengre bak, av di det krev at han må falle på siste staving, sjølv om det er plass til å plassere han lengre bak; det er ikkje «lov» å gjere. Hvis ein kan ha ei mŏra med plass til utjamning etter at tonemet har kontonert, gjer ein det.
ἀνθρώπου	ἀν	θρώ	που		Dette er det same ordet, men i genitiv. Her ser ein at siste staving har blitt til den lange vokalen -ου, så ho er no to mŏrae lang. Det gjer at det no er plass til å ha aksenten ei staving seinare, på omegaen.
τὸν ἀδελφῷ	τὸν	ἀ	δελ	φῷ	Artikkelen τόν (akkusativ singularis) har her fått endra tonemet til fallande, av di artiklane blir rekna som tilhøyrande ordet dei står til. Første staving er kort, så òg andre staving, men sidan siste staving er lang, har ho plass til heile tonemet.

Oppsummering

Det viktigaste å hugse, er at akutt og grav aksent krev ei mŏra for å få plass; cirkumfleks aksent krev to mŏrae. Vidare må ein hugse at det aldri er meir enn èi mŏra etter aksenten. Dette løyser ein slik:

1. The penult, if short and accented, must have the acute.
2. If long and accented,
1. the penult has the acute if U is long,
2. the circumflex if U is short.
   This variation depends on the rule of contonation and mora.
3. The antepenult may be accented only if U is short and may receive only the acute. This restriction is again explained by the general rule of contonation and mora.

Accentuation Tutorial frå UCB Classics

Merk at antepenultima, penultima og ultima referer til tredje siste, neste siste og siste staving.

Til slutt ein grafikk for å syne dette betre:

Gamalgresk tonelag (tonem) – akuttaksent, grav aksent og cirkumfleks aksent. Grafikk: Tor-Ivar Krogsæter

Nytt land, nye muligheter, nytt år

Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha skrevet noe på eviglang tid nå. Jeg har hatt lyst mange ganger, men det har bare ikke blitt til. Ja, det er dialektisk; uttrykket betyr «skjedd». Man kan vel si at året for meg – som for så mange andre – har vært en anelse utfordrende. Vel, for å gjøre saken kort: I oktober flyttet vi fra Tromsø; vi bodde på Veblungsnes og Gjerde i mellomtida, jeg en måneds tid og Kjersti et par; og nå har vi begge flyttet til Glasgow og Skottland. Drømmen er i ferd med å bli til virkelighet.

For min del har det vært mange utfordringer med det hele. Jeg kom til Skottland mot slutten av oktober og flyttet inn på Argyll Guesthouse, og deretter over gata til Argyll Hotel. (Det uttales for øvrig /ɑːgaɪ̯l/.) Da jeg ankom landet, var de fortsatt på nivå 4-tiltak, så alt bortsett fra nødvendigheter var stengt; det fine for min del i det hele, var at prisene var skammelig lave, så jeg betalte 20–25 pund natta, inkludert frokost. Hotellet brukte jeg som base for å kunne dra og se på mulige bopæler, med mål om at hvorenn vi valgte å bosette oss nå midlertidig, skulle det være mulig å gå til universitetet; derfor gikk jeg til alle stedene for å få følelsen av hvordan det kom til å være å bli boende der og pendle til fots.

Jepp, ordboka tillater ikke skrivemåten «bopæl», men krever «bopel». Jeg gjetter at argumentasjonen er den samme som for at «sæter» ikke er godtatt, som etter alle solemerke skyldes folk fra området som faller innunder såkalt standard østnorsk ikke (greier å) uttale(r) æ-en i ord som «hæl» og «sæter» (men ikke har noen problemer med det i ord som «lærer» (ikke */leːrer/, men /læːrer/) eller «gjerne» (ikke */jeːɽe/ eller */jeːɽə/, men /jæːɽe/ eller /jæːɽə/). Vel, nok om det. I alle fall: Når opphavet til ordets andre stavelse faktisk oppgis å være fra «pæl», da gir det ingen mening å skulle bruke -e-staving, særlig ikke når så mange av oss uttaler det nettopp slik, og mange uansett velger å uttale æ som /e/.

La én ting være sagt: Ta aldri, aldri, under noen omstendigheter imot et tilbud på verken leilighet eller hus i Storbritannia usett. Standarden her, og hva som averteres som bra, er ikke i nærheten av hva man kan forvente som et minimum i Norge. Greit nok at svært mange hus er svært gamle, men likevel: Det er ikke greit å legge ut leiligheter med hull i gulvet, mugg overalt på badet og et golv som er så fullt av fuktbobler at man bokstavelig talt kan rive det opp med bare hendene. De er dessuten tilsynelatende svært begeistret for vidvinkelbilder her. Hvis du synes norske boligannonsers bruk av vidvinkel er drøy, bare vent. Noen av leilighetene jeg så på, hadde så voldsom vidvinkel at hjørnelinjene var skeive. Og det to ganger fire meter breie kjøkkenet du synes ser slett ikke ille ut? Regn heller med at det er én ganger to meter. En annen ting (som vi allerede visste), er at briter er veldig glad i vegg-til-vegg-teppene sine, helst i alle rom; skjønt, nå må det sies, at langt de fleste moderne hjem har fjernet teppene på kjøkkenet, bad og do – de fleste. Jeg så ikke på noen med vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet, men Ingrid-Elins første leilighet her hadde det …

Utsikta frå soveromsvindauget vårt i retning av Oilthigh Ghlaschu. I bakgrunna er to verna industrikonstruksjonar, frå tida då gassutbygginga tok til i viktoriatida, viss eg hugsar rett.

Leiligheta vi har fått oss er i Anniesland, som er nordvest for universitetet. Vi har fått oss juletre (skotsk furu, intet mindre!) og julelys, og har laget en del julepynt sjøl. Veldig mange nødvendigheter manglet her, selv om leiligheta var avertert som fullt møblert. Heldigvis er det slik her i Skottland, at langt de fleste kjører leieforholdet gjennom et byrå. Det har sine fordeler i form av at ting blir veldig ryddig, men samtidig er det et satans til byråkrati man må gjennom, og når man kommer som utlending, tar ting veldig lang tid. Vi stilte med garanti fra banken vår, men det kunne ikke godtas, fordi det ikke var en britisk bank. Hvis du kjenner noen når du skal flytte til Storbritannia, be om å få dem til å stille som garantist for deg; det gjør alt mye, mye enklere, og det får ting til å gå mye, mye fortere.

Nå er jeg kommet i gang med det jeg faktisk er her for: å studere og undervise i klassiske fag. Jeg har begynt å lære meg gammelgresk, så forvent at det kommer ultranerdete ting på bloggen min igjen, der jeg bruker bloggen til å skrive meg gjennom akademiske utfordringer jeg har. Noen synes slikt er interessant å lese, andre ikke, men nå har jeg nå bloggen min først og fremst for min egen del. Jeg håper også å få skrevet en del om rollespill igjen. Jeg har aldri fått svar fra Kenzer og kompani på hvorvidt jeg kan skrive om reglene slik jeg ønsker, så jeg skal purre på igjen og prøve å få ordnet det; Hackmaster er et glimrende rollespillsystem, og jeg savner virkelig både å spille det, lede det og ikke minst å skrive om det og andre rollespillinteresser.

Jeg tror dette året blir bra. Jeg er faktisk optimistisk nå, og det er en følelse jeg ikke har hatt på en del år. Jeg har fått hyggelige hilsninger fra Hanne og gjengen, og det er godt å høre at partiet har det fint. Dessverre har jeg ikke fått begynt å trene selv her (for alt har vært stengt …), men nå må man kan man jo faktisk håpe og tro på at det sakte men sikkert endrer seg, nå som vaksinene kommer. Og så kom det en ny, supersmittsom variant av viruset. Vi får se hva som skjer. I alle fulle fall: Jeg er på plass og gleder gruer grugler meg til å endelig begynne å forske, undervise og i det hele tatt leve livet som akademiker. Jeg hadde nå tenkt meg en akademiker, da … Det har han fått seg!