tirsdag 6. desember 2011

Latin: konjunktiv II

Artikkelens hensikt

I den forrige posten min tok jeg for meg bøyingen av konjunktiv på latin. Jeg skal nå se litt mer på hvordan konjunktiv brukes på latin, for det er atskillig vanligere enn på norsk.

For å slippe å bla tilbake, skal jeg skissere bøyningsmønsteret raskt her:

Oppsummering av bøyingen av konjunktiv på latin
Presens aktiv presensstammen,
vokalen endret til -ā-/-ē-
+ personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
passiv som over,
men med personendelsene for passiv (-r/-ris/-tur/ -mur/-minī/-ntur).
Imperfektum aktiv hele presens aktiv infinitiv,
+ personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
passiv som over,
men med personendelsene for passiv (-r/-ris/-tur/ -mur/-minī/-ntur).
Perfektum aktiv perfektumstammen,
tilføy -erī-
+ personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
passiv perfektum partisipp
som etterfølges av hjelpeverbet -esse- i presens aktiv konjunktiv, altså
sim/sīs/sit/ sīmus/sītis/sint).
Pluskvam-
perfektum
aktiv perfektumstammen,
tilføy -issē-
+ personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
passiv perfektum partisipp
som etterfølges av hjelpeverbet -esse- i konjunktiv, altså
essem/essēs/esset/ essēmus/essētis/essent).

Bruken av konjunktiv på latin

Konjunktiv kan brukes både i hovedsetninger og leddsetninger på latin. I hovedsetninger går det mest på ukjente, hypotetiske tilfeller, eller ting som sees på som ønskelig. I de følgende setningseksemplene har jeg ikke markert lange vokaler, men det kan tenkes at jeg tar en titt på det senere og retter det opp.

Konjunktiv i hovedsetninger
For å uttrykke tvil, beskjedenhet eller forsiktighet.

Hoc confirmem. – Jeg skulle kunne fastslå dette.

Quis non hoc dixerit? – Hvem skulle ikke si dette?

I motsetning til over: Omnes hoc dicunt. – Alle sier dette.

Quid faciam, iudices? – Hva skal jeg gjøre, dommere?

Quid facerem? – Hva burde jeg har gjort?

Jeg skulle mene at eksempelet over er feil, at det skulle stått facerim i stedet. Jeg skal sjekke dette…en eller annen gang.

For å uttrykke vilje, ønske; presens = oppnåelig; imperfektum = uoppnåelig.

Vivat lingua latina! – Leve det latinske språket!

Utinam amicus meus nunc adesset. – Om bare vennen min var her nå.

Utinam amicus meus tum affuisset. – Om bare vennen min var / hadde vært [her] da.

For å uttrykke en oppfordring; benektende oppfordringskonjunktiv er

Imitemur maiores nostros. – Vi må/bør gjøre som forfedrene våre.

Ne mentiaris. – Du skal ikke lyge.
Presens; ikke-bestemt anledning, generell (nektende) oppfordring.

Ne mentitus sis. – Du skulle ikke lyge.
Perfektum; bestemt anledning, direkte (nektende) oppfordring.

Ingen av eksemplene over er likevel spesielt sterkt tidsbundne.

Konjunktiv i bisetninger

Først av alt kan det være greit med en oversikt over hvilke konjunksjoner som brukes når; her følger ei liste:

  1. Substantiviske bisetninger:
    1. ut er positivt, er negativt.
    2. I setninger med verb uttrykkende frykt har konjunktivene motsatt betydning (pluss og minus blir minus, minus og minus blir pluss).
  2. Indirekte spørrebisetninger: som I.
  3. Hensiktsbisetninger: som I.
  4. Følgesbisetninger: ut er positivt, ut nōn er negativt.
  5. Tidsbisetninger: som I.
  6. Betingelsesbisetninger: som I., men noen har + konjunktiv i stedet.
  7. Innrømmelsesbisetninger: som I.
  8. Relative bisetninger: som I.
I. Substantiviske bisetninger:

Milites admonet Caesar ne occasionem demittant. – Cæsar advarer soldatene sterkt om ikke å gi slipp på anledningen / om at de ikke skal gi slipp på anledningen.

Placuit Senatui ut legati mitterentur. – (Det behaget Senatet = ) Senatet besluttet at utsendinger skulle sendes.
NB: Pass på tidsfølgen! Hovedverbet står i perfektum mens leddsetningsverbet står i imperfektum, ergo uttrykkes samtidighet eller fremtidighet.

II. Indirekte spørrebisetninger:

Non scio quid Marcus acturus sit. – Jeg vet ikke hva Markus skulle gjøre.
Tidssamsvar i verbene angir samtidighet eller fremtidighet. Her er det i den indirekte spørresetningen en futurum partisipp + presens konjunktiv; dette er en måte å skape futurum konjunktiv.

Non sciebam quid Marcus acturus esset. – Jeg visste ikke hva Markus skulle gjøre.

Rogaverunt quot libros Atticus haberet/habuisset. – De spurte hvor mange bøker Markus hadde / hadde hatt.

III. Hensiktsbisetninger:

Futurum partisipp brukes ikke i hensiktsbisetninger.

Romam adeo ut principem videam. – Jeg går til Roma for å se princeps-en

Romam adii ut principem viderem. – Jeg gikk til Roma for å se princeps-en

Hoc dixi ne veritas lateret. – Jeg sa dette for at sannheten ikke skulle holdes skjult.

IV. Følgesbisetninger:

Ofte finner man et adverb i hovedsetningen for å gjøre det klart at det er en følgesbisetning som kommer. I setning nr. to er adverbet adeo, et ord satt sammen av ad + , i nedenstående setning betydende «så mye».

Tam sapienter dicebat ut omnes eum philosophum esse crederent. – Han underviste så klokt, at alle trodde ham å være / at han var filosof.

Adeo terrebar ut dormire non possem. – Jeg ble så skremt at jeg ikke greide å sove.

V. Tidsbisetninger:

Noen tidsbisetninger har, andre ikke, men hvis man bruker konjunktiv blir det ikke feil.

Haec cum dixisset, abiit. – Etter at han sa disse tingene, gikk han.

VI. Betingelsesbisetninger:

Irrelle og lite sannsynlige utsagn tar konjunktiv.

Non possem vivere nisi in litteris viverem. – Jeg kunne ikke leve hvis jeg ikke lever / skulle få leve blant litteratur/bøker.

Si affuisset, respondisset. – Hvis han hadde vært til stede, hadde han svart.

Si affuisset heri, sciret nunc quid Cicero dixisset. – hvis han hadde vært til stede i går, ville han nå visst hva Cicero sa [i går].

Si id verum sit, pileum meum edam. – Hvis det er / skulle være sant, (skal = ) skulle jeg spise hatten min.

Si id verum est, pileum meum edam. – Hvis det er sant, skal jeg spise hatten min.

VII. Innrømmelsesbisetninger:

Disse kan innledes på ulike måter, f. eks. med cum = til tross for / selv om.

Socrateis ingenium immortalitati Plato tradidit, cum ipse/ille nullam litteram reliquisset.← pluskvamperfektum konjunktiv – Platon overlot Sokrates’ ånd til udødelighet, til tross for at han selv / førstnevnte ikke etterlot en eneste bokstav.

VIII. Relative bisetninger:

Når den relative bisetningens korrelat (det den viser til) er ubestemt, skal det være konjunktiv.

Sunt qui Graecos meliores quam Romanos habeant. – Det finnes noen som anser grekerne [som] bedre enn romerne.

Darius pontem fecit, quo copias trans flumen traduceret.(← imperfektum konjunktiv) – Darius (perserkongen) laget ei bro, over/på hvilken han skulle føre styrkene over elva.
pons, -tis, pontifex = brobygger = (øverste)prest)
quo har her betydning tilsvarende ut; «ut … traduceret == hensiktsbisetning som relativ bisetning. Det samme gjelder hvis den relative bisetninga får funksjon som følgesbisetning.

Livia non est tam stulta quae mendacibus [← dativ →] credat. – Livia er ikke så dum at hun tror på løgnerne.

Caeca sum quae id non viderem. – Jeg må være blind som ikke kunne se det.
eller: Jeg er blind som ikke så / har sett det.

Qui deum [← akk. m/inf. →] esse negat, eum hominem esse vix putem. – Jeg skulle knapt anse ham å være et menneske, som (be)nekter guden å finnes.