Hva er forskjellen på det som i boka står beskrevet som «flygende» og «hoppende»? Terminologien er uklar ut fra ordene i seg selv, men kort sagt beskriver det første vannrett bevegelse i lufta og det andre loddrett. Tradisjonelt (etter hva jeg lærte) er alle disse bevegelsene minimum øyenhøyde, men dette ser ut til å ha gått i glemmeboka for de fleste.
Som teoriinteressert (andre ord har vært brukt til å beskrive iveren jeg har utvist hva gjelder tilegnelsen av teori) ser jeg nytta av å ta en kikk på den koreanske terminologien. Så vel ordet for flygende (ttwimyeo – 뛰며) som hopping (ttwigi – 뛰기) er av samme rot: 뛰다 – ttwida, der 다 er infinitivsmerket (jamfør vårt «å»). Ordet går tilbake til i alle fall mellomkoreansk ᄠᅱ다 (Yale: ptuy-ta), og betyr å løpe, hoppe, springe (både som i zu springen og som i «å løpe fort»). Når man tilføyer ‑기 til et verb, nominaliserer man det, ɔ: man lager et substantiv av verbet, jamfør ‑ing på norsk (å løpe > løping). Dermed får vi at ttwigi betyr «hopping».
Endelsen ‑며 (‑myeo) er litt mer spennende i så måte. Den brukes for å beskrive «ei handling som utføres mens ei anna handling pågår», slik jeg fikk det forklart på koreansk IRC.Jepp, IRC finnes fremdeles. Dermed får vi at ttwimyeo chagi betyr omtrent «mens-du-hopper-spark».
I taekwon-do-ens fagterminologi har det blitt til «flygende» spesifikt. Her er faktisk norsk lettere og mer presist å forholde seg til enn engelsk. Mens man i engelsk kan si «a jumping boy» og «jumping is fun» (det første et presens partisipp og det andre et nominalisert verb), blir det samme på norsk «en hoppende gutt» og «hopping er artig» (eller kanskje helst «det er artig å hoppe»). Nøkkelen her er endelsene ‑ende kontra ‑ing: presens partisipp kontra gerundium (substantivforma til verbet). Et partisipp er adjektivforma til et verb; som du ser over beskriver partisippet – det «adjektiviserte» verbet – substantivet. Men det kan jo ikke et verb gjøre‽ Det kan det når det er partisipp. Og i et presens partisipp er det nettopp iboende at det skjer samtidig med nå. Dermed uttrykker «flygende» i norsk nettopp samtidighet, nesten eksakt på samme måte som i koreansk. Snodig, gitt!
