Lingua latīna: Sulpicias dikt om møtet med Cerinthus

Etter å ha lest gjennom det jeg har skrevet så langt i artikkelen min, fant jeg ut at jeg måtte ta med hele Sulpicias dikt, ettersom hovedfokuset mitt i andre del av oppgaven er nettopp hvordan hun skiller seg fra de mannlige dikterne. Til masteroppgaven min hadde jeg bare oversatt de to første og to siste linjene, da det var disse som var viktigst i den konteksten, men nå kan jeg presentere et forsøk på gjendiktning av henne.

Sulpicia er for øvrig ikke ei enkel dikterske å ta fatt på; hun skriver særs kompakt, og bruker latinens muligheter til å skape spenninger mellom linjene på en herlig utfordrende, provoserende måte. Leseren hennes må være intelligent, slik hun selv var, og ta seg tid til å grave dypt i linjene, for hver strofe, hvert vers, hvert ord har ei mening som blir dypere dess mer man graver. Jeg hadde aldri trodd at poesi skulle fenge meg! Men det var Sulpicia som for alvor viste meg poesiens skjønnhet.

Diktet

I prosaoversettelse

Prosaoversettelsen er i veldig stor grad veiledet av prof. em. Synnøve des Bouvrie. Her og der synes mine variasjoner over det, særlig en del av plassene der det merkes at teksten ikke føles norsk, da fordi jeg ønsket å bevare en tekstnær oversettelse for å forstå grammatikken bedre. Merk at der latin forekommer, er det bare å holde pekeren oppe for å få opp ballongtekst med den norske oversettelsen.

sit mihī pudōrī): det er meg til skam

tēxisse, av tegō, tēxī, tēctum (3.): romerske muser, diktere

1–2: Endelig har kjærligheten kommet i slik grad til meg, at ryktet å ha dekket den til er meg mer til skam enn å ha blottlagt den for noen.

vårt (nostrum): poetisk flertall Kytherēia = gudinna fra Kythēra = Afrodite (ɔ: Venus).

camēnae: romerske muser, diktere

3–4: [Utbedd = Overtalt] av musene mine har Kytherea bragt ham og plassert ham i fanget vårt.

5: Venus har innløst løftene sine: La den fortelle om gledene mine
6: hvis noen vil sies å ikke ha hatt sine.

peccasse peker til nūdasse i linje 2.

7–8: Jeg ville ikke betrodd noe til forseglede tavler for at ingen skal lese meg før enn min [kjæreste].

taedeō, -uī, -ītum (2): å være lei av, ha avsmak for, å avsky. Merk at i Latinsk ordbok står dette ført som et middelalderverb, men det er da åpenbart ikke riktig.

9–10: Men det gleder meg å ha vært usømmelig, det avskyr meg å skape ansikter for omdømmet; la meg omtales som verdig og å ha vært med en verdig mann

Sulpicia 1 på latin

Tandem vēnit amor, quālem tēxisse pudōrī quam nūdasse alicui sit mihī, Fāma, magīs. Exōrāta meīs illum Cytherēa Camēnīs attulit in nostrum dēposuitque sinum. Exoluit prōmissa Venus: mea gaudia narret, dīcētur sī quis nōn habuisse sua. Nōn ego sīgnātīs quicquam mandāre tabellīs, mē legat ut nēmō quam meus ante, velim, sed peccasse iuvat, vultus compōnere fāmae taedet: cum dīgnō dīgna fuisse ferar.

Sulpicia 1, gjendiktet til norsk

Gjendiktning per 26. januar 2017 (ll. 1–2 og 9–10 var opprinnelig gjendiktet til masteroppgaven:

Endelig har slik en kjærlighet kommet at ryktet å skjule den er meg mer til skam enn å ha lagt den til blott. Overtalt av camenaen¹ min har Kythéras guddom² bragt ham til oss og latt fanget vårt ta ham imot. Venus’ løfter er innløst: La gledene mine fortelles, hvis det nå sies av en sine å ikke ha hatt. Ikke vil jeg at dette betros til forseglede tavler, slik at ingen før ham skal kunne lese om meg, men det ukyske gledet meg – maskebekledning for ryet skydde jeg: ærbar var han; ærbar skal jeg bli sagt.

Referanser

¹ Camēna eller ei camena (altså både egen- og fellesnavn) var ei sanggudinne, altså ei muse (Latinsk ordbok: Camēna). I Antikkleksikon (camenae) beskrives de som kildenymfer som kunne spå om fremtiden, senere identifisert med musene.

² Afrodite, altså Venus (men her benevnt med det greske opphavet sitt).