søndag 30. august 2015

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Cicero: Esse, quam videri. Bilde fra Tumblr, brukeren kalboor.
Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

  1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
  2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
  3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.
Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi
  • Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
  • Oxford Dictionaries.
  • Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
  • Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
  • McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
  • Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
  • Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.