fredag 8. mars 2013

«…vērae amīcitiae sempiternae sunt.»

Ro i kropp og sjel med kalligrafi

Det har nylig vært vinterferie, og som de som kjenner meg eller har fulgt meg ei stund vet, er ikke ferier noe jeg er spesielt god på. Etter å ha slitt meg gjennom den første uka før ferien, ganske så usikker på mye av hva som skulle skje, fikk jeg en fin start på ferien med deltagelsen på sparringsseminaret. Jeg fikk en god og fin mestringsfølelse av det, som alltid gjør godt. Vinterferieuka var selvsagt ei normal uke på universitetet, men på trening var vi ganske så få. Jeg fikk dermed trent rolig og godt på mine egne ting, og synes jeg gjorde gode fremskritt treningsmessig. Men det var etter ferien at jeg skulle finne det som virkelig ga meg følelsen av ro og mestring igjen.

Øving på gotiske bokstaver – skrifttypen kalt German av Iampeth.

Jeg har jo plundret litt med kalligrafi tidligere, og etter å ha fått ei blokk med akvarellark fra Elena, fant jeg anledninga forrige helg til å sette meg ned og øve meg igjen. Den amerikanske foreninga for skrivekunst, IAMPETH, har et flott bibliotek av gamle lærebøker digitalisert til glede for vordende kalligrafister og andre som ønsker å forbedre håndskrifta si. Det var her jeg fant instruksene jeg trengte for å øve meg på skrifta kalt German, ei skrift kjennetegnet ved svært flytende, bølgede bevegelser. Neste steg på veien er Old English som har mer kantede bokstaver, og krever ei stø hånd når hårlinjene skal tegnes inn. Det første forsøket mitt ser ut som til høyre.

Med første oppgave fullført, følte jeg meg klar for ei litt vanskeligere utfordring. Jeg hadde allerede vært en tur på byen og kjøpt bursdagsgave til Marie-Victoria og Weronica (Nica blir 29 i morgen). Dessverre rakk jeg det ikke til Marie-Victorias bursdag, men det ble et forsøk til Nica i stedet. Jeg linjet opp kortet, skisserte opp bokstavene med blyant, og lagde deretter ei ramme, slik jeg fant instruks på på bloggen The Calligraphy Pen. Den største utfordringa viste seg å bli å finne ut av hvordan få gullblekket til å flyte godt, noe jeg løste med å bruke fjærpenna i stedet, som har en annen sort spiss. Jeg ble svært fornøyd med hvordan det endte opp til slutt.

Bursdagskort til 29-årsdagen til Weronica Melbø-Jørgensen.

Jeg beklager den svært lave oppløsninga på bildet, men håper å kunne laste opp et bilde av bedre kvalitet når gaven har blitt gitt; kortet er nemlig forsvarlig forseglet i konvolutten nå.

Jeg fant ut at det var på tide å prøve seg på ei større utfordring. Da Elena så bildet av kortet, spurte hun om jeg hadde lyst til å lage noe slikt til henne også, så det måtte jeg jo nesten forsøke. Jeg syntes likevel jeg trengte å lære meg flere knep før jeg kunne lage noe som kunne være verdig en gave, så jeg satte meg ned og lette mer på nett etter hvordan man gjør det som på engelsk blir kalt flourishing. Jeg kom til slutt over ei side som het A Place to Flourish, og gjennom ei veivisning funnet der, endte jeg opp med det ferdige resultatet som kan sees nedenfor.

Klikk på bildet for høyoppløst versjon.

Elenas bursdagsgave: kort med sitat fra Cicero: De Amicitia

Teksten lyder «quia nātūra mūtāri nōn potest, vērae amīcitiae sempiternae sunt», altså «ettersom naturen er uforanderlig, av den grunn er sant vennskap evigvarende» (Marcus Tullius Cicero, De amicitia (Cic. Amic. 32)). Latinen er hentet fra Perseus 2013-03-07; oversettelsen er min egen.

Jeg må få lov til å si at jeg er svært, svært stolt over det endelige resultatet. I tillegg, synes jeg det har vært utrolig godt å finne tilbake til kalligrafien igjen. Det gir meg ro, og jeg kjenner en enorm glede over å skape noe vakkert. Hva synes du?