lørdag 24. november 2012

Eksamen: HIS-1011

Sekstimers skoleeksamen i «Afrika på 80 dager»

I dag var det skoleeksamen i afrikakurset til postdok. Christine Smith-Simonsen, et av de mest interessante fagene jeg har tatt. Det var tre grunner til at jeg valgte å ta emnet: For det første syntes jeg det var en stor mangel i den såkalte verdenshistoria vi hadde hatt, for Afrika var nærmest fraværende. For det andre var dr. Smith-Simonsens par timers forelesning for oss i løpet av forrige semester, og de var så gode at jeg ønsket mer undervisning av henne. Til slutt må nevnes anbefalinga Jonas Karlsen ga av kurset hennes etter selv å ha tatt det, der han sa det var det beste emnet han har hatt. Jeg er enig med ham.

Men nå er semesteret ferdig, og det er veldig godt å være ferdig med emnet, for da var mye pensum, og det har vært veldig mye lesing nå den uka som har vært. Nå har det seg slik at universitetet har endret hvordan skoleeksamenene skal leveres inn. Vi fører nå inn på gjennomslagspapir, og får med oss en kopi hjem. Eksamenen gikk strålende – jeg leverte hele sytten sider! – så jeg tenkte jeg skulle skrive den ned her på bloggen min.

Eksamenen bestod av to deler. Jeg siterer (med småfeil og alt):

HIS-1011

Afrika på 80 dager.

Emner fra afrikansk historie

Høst 2012

6-timers skoleeksamen 23. november
Hjelpemidler: Ingen
Bokmål:

Eksamenen består av to deler, der del B er den som bør vies mest tid/plass

Del A

Svar kort på tre av følgende spørsmål:

  1. Hva er hovedelementene i følgende tre perspektiver innen afrikansk historieskriving: koloniskolen, afrikanister og de radikale?
  2. Hva er monokulturer/cashcrops, og hvilken effekt har de hatt på afrikansk økonomi og samfunn?
  3. Hva ligger i begrepet kondisjonalitet i bistanden?
  4. Hvilke typer kilder brukes i afrikansk historieskriving?

Del B

Svar på én av følgende oppgaver:

  1. Drøft forutsetningene for statsdannelser i Afrika før kolonitiden
  2. Hvordan oppstod den transatlantiske slavehandelen, og hva ble dens konsekvenser?

Som nevnt gikk det heidundrende bra. Nedenfor følger ei avskrift av eksamensbesvarelsen min. Det er utvilsomt partier som kunne vært skrevet bedre, men ha i bakhodet at dette er en skoleeksamen, ikke en hjemmeeksamen, og det begrenser seg litt av seg selv da. Jeg har gjort mitt beste for å skrive eksamensbesvarelsen så eksakt som mulig, inkludert skrivefeil (men det kan selvsagt hende at det har kommet inn flere).

A: Kortsvar

1 a) Koloniskolen (heretter «ks»)

Ks. var den rådende retninga frem til 1960-tallet, da de afrikanske statene begynte å frigjøres. Før kolonistene var det i henhold til ks. ingen afrikansk historie; det stillestående var et felt for arkeologer og antropologer. Man må samtidig se dette i sammenheng med at historie tidligere kun var ansett for å beskjeftige seg med skriftlige kilder, og man hadde da ikke kjennskap til de (relativt fåtallige) skriftlige afrikanske kildene, slik som de på ge’ez.

Det som fantes av afrikanske høykulturer ble forklart med påvirkning utenfra, og da særlig fra blekhudete folk. Sosialdarwinistisk tankegods preget også skrivinga. Afrikanerne ble sett på som hjelpeløse, og vi, europeerne, hjalp (i følge ks.) afrikanerne ved å gjøre «vår kristne plikt» og sivilisere dem.

1 b) Afrikanister (fra 60-tallet og utover, da mange afrikanske stater var blitt frigjort og optimismen rådde):

Som en konsekvens av de amerikanske borgerrettighetskampene, ble det et sterkt fokus på ens røtter, som igjen førte til ei, innen akademia, afrosentrisk retning. Man ønsket å finne tilbake til Afrikas storhet, men gikk i den såkalte Trevor Roper-fella (å argumentere på andres premisser) ved å igjen skrive eurosentrisk – altså historie på europeiske, vestlige premisser – for å slik vise prekolonial storhet; dette ved å vise at «også Afrika har hatt» europeiske samfunnstrekk, som for eksempel føydalistiske samfunnsstrukturer, eller byer med samme prestasjoner og makt som europeerne hadde hatt.

1 c) De radikalse (slutten av 60-tallet og utover 70-tallet):

Etter den afrosentriske oppblomstringa, og etter at stort sett alle afrikanske stater var blitt frigjorte, hadde man trodd at Afrikas problemer skulle løse seg selv; bare Afrika ble fritt, skulle alt bli bra, for alt var jo bedre før kolonistene (et godt eksempel på essensialisme). Men det gikk altså ikke slik, og man begynte å spørre seg «Hva gikk galt med Afrika?» Den tidligere positivismen ble snudd til negativisme, og man så at man måtte begynne å se på Afrikas dypere strukturer for å se om man fant svarene der.

2)

I en monokultur dyrkes kun ett jordbruksprodukt, og det gjøres med kun et økonomisk mål for øye. Man produserer altså ikke mat1)

1) Eller for den saks skyld tobakk, palmeolje, hamp, eller lignende.

i egenbergings øyemed (her da også forstått i ei utvidet, nasjonal betydning), men for salg til en utenforstående. Som en konsekvens av dette, har afrikansk jordbruk blitt svært sårbart for internasjonale fluktuasjoner. Når etterspørselen har blitt lav, har dermed inntektene blitt for lave til at de har tjent nok til å kunne brødfø seg selv. Den grusomme ironien ligger jo da særlig i hvordan jordbrukere selger maten de selv har produsert, og ikke får råd til å kjøpe den sammen maten til seg selv.

Mye internasjonal oppmerksomhet har blitt rettet mot afrikanske ledere de senere årene for at de tillater borgerne sine å sultes mens de har store matlagre klare for salg, for å sikre landet (eller seg selv) en kortsiktig gevinst heller enn å planlegge for en sterk og sunn samfunnsøkonomi.

I norske media, blant annet av NRKs radio, har også norsk kjøttnæring vært i ilden, sli bl.a. amerikanske og kinesiske selskaper tidligere har vært. Store mengder varer kjøpes opp til urimelig lave priser; dette blir dermed ei indirekte oppfordring til monokulturdrift, i og med at man for å få ei rimelig avkastning må produsere i urimelig store kvanta, som igjen gjør afrikansk potensiale for positiv økonomisk vekst og samfunnsutvikling mindre realiserbart.

4)

I afrikansk historiografi er man mer avhengig av andre kilder enn de skriftlige, ganske enkelt fordi det er svært få av dem. Hva gjelder nettopp de skriftlige kildene, har man fra tidlig tid, bot bortsett fra egypternes, stort sett kun etiopernes ge’ez-skrifter å ta av; de er til gjengjeld svært rikholdige. I senere tid er det derimot svært mange flere å ta av. Araberne, som eksempelvis ferdamannen Ibn Battuta, har skrevet mye. Etter europeernes ankomst, har vi et stort antall skrifter fra for eksempel skipsførere og misjonærer. Man regner òg med at det finnes store hit til uoppdagede arkiv i den arabiske og sørsentralasiatiske verden.

Hva gjelder andre vitenskaper, har det vist seg at afrikansk historieforskning har krevd en større grad av samarbeid på tvers av fagfeltene enn hva som har vært gjort tradisjonelt. Arkeologi har kunnet gi svar på spørsmål vi ellers ikke ville fått vite mer om. Den store korsikaneren, Nabullione Buonaparte,1)

1)Altså Napoleon

hadde med seg en hærskare vitenskapsmenn da han dro til Afrika; med dem startet bl.a. egyptologien.

Språkvitenskap har vært essensielst for å kunne lære om folkeforflytninger. Vi vet at de bantutalende spredte seg svært raskt på grunn av hvordan dialektene (i vid forstand) hører sammen, og at Madagaskar-folket stammer fra Indonesia, da gassisk har et vokabular halvt bestående av indonesiske ord.

Også botanikk har vært nyttig; de har vist hvordan flere afrikanske vekster (for eksempel kinapotet) har kommet til fra andre verdensdeler eller har spredd seg internt (vandrere som hadde meg seg mangoer spyttet ut steinene underveis).

Kunstvitenskapen har kunnet lære oss om prehistoriske samfunn, for eksempel ved å studere veggmaleriene i Sahara fra den tida det var frodig (for 5000 år siden).

B2: Transatlantisk slavehandel: Hvordan den oppstod og konsekvensene av den.

De afrikanske samfunnene hadde, slik vi i Europa hadde,1) lange tradisjoner for slavehold. Mange faktorer gjorde dette gunstig, men i første rekke bør to trekkes frem. Førs av alt (siden den transatlantiske slavehandelen dreide seg om økonomi) bør nevnes maktforhold. I motsetning til i Europa, var det i Afrika ingen mangel på land, så økonomisk og personlig styrke kunne vises ved å ha stor tilgang på arbeidskraft, som var en konstant knapp ressurs. Selv i områder med høy stammetetthet, kunne man gjerne ha ei befolkningstetthet på seks mann per kvadratmeter. For det andre bør trekkes frem status. I et landområde der overlevelsessjansen er såpass lav, blir samhold innad i familie og slekt svært viktig for beskyttelsens del. I tillegg, med den høye graden av barnedødelighet som hersket, blir det viktig å utnytte fødselspotensialet maksimalt, særlig ettersom slektstilhørighet for ledere oftest ble regnet patrilinealt, i stedet for matrilinealt slik det ofte ellers var; å ha slavinner blir dermed en enkel måte å sikre slektas fortsatte dominans.

1) Dette kan virke eurosentrisk, men er ikke ment slik.

Tilhørighet var, i følge både Bull og den slaveriromantiserende Lovejoy, essensielt for å være fri; frihet ble gjerne definert nettopp som det å ha tilhørighet, så en vanlig måte å straffe grove forbrytelser var ved idømmelse av slaveri, og dermed tap av familiebånd. Det var derimot mulig for en slave å gjenvinne tilhørigheta ved god tjeneste, eller i hvert fall for barna å få en halvfri status2) og disses barn igjen å frigives, så det var en sosial dynamikk i virke.

2)Gode slaver kunne òg belønnes ved å få kone og å få tillatelse til samkvem.

Med tanke på de to første punktene, tilgang på arbeidskraft og familieforøkelse, var en vanlig måte å besørge dette, ved å ta krigsfanger. Ofte var man da ute etter kvinner, og dette gjerne av tre grunner: Primært skyldtes det nok at det var de som stod for jordbruket, så det var økonomisk gunstig. Sekundært, men ikke langt bak, kan trekkes frem potensialet de ga for ytterligere familieforøkning, samt makta som lå i det å ha råd til å ha konkubiner. For en fyrste (høvding/emir/konge) å ha hundre konkubiner, var slett ikke unormalt. Tertiært bør nevnes den motsatte konsekvensen dette fikk for fienden; han mistet nettopp det nevnt i én og to.

Alt dette viser hvordan det allerede hersket en indre dynamikk fremhevende slaveri da europeerne kom. Man må heller ikke glemme at ved disses ankomst3)

3)Strengt tatt: ankomst for andre gang. Man må ikke glemme romernes tidligere tilstedeværelse.

hadde det allerede vært et marked mot Arabia i et halvt årtusen. Portugiserne var de første, og søkende ei rute rundt Kapp det gode håp og videre mot India, opprettet de etter hvert kolonier for drift av sukker- og tobakksplantasjer. Portugiserne satte støtet inn spesielt langs Øst-Afrika-kysten, men det ble etter hvert for dyrt å drive det – kanskje særlig ettersom det fortsatt var noen århundrer til Suzekanalen skulle bli bygd, så de trakk seg etter hvert til dels ut.

Særlig Nederland, men også England,3)

3)Som frem til godt inn i det forrige århundret var synonymt med Det britiske imperiet.

skulle seile frem som de viktigste nye sjømaktene. På mange måter kom de til dekket bord, for markedet var allerede der. Man slo tidlig fra seg plantasjedrift i Afrika; før kininens inntog var europeeres dødelighetsrate 75% innen det første året, men kyststripene var dog bedre. Det ble derfor satset på transport av afrikanske slaver, da særlig negre, til blant annet De vestindiske øyene, Jamaica, Brasil, U.S.A. og ellers i Nord- og Sør-Amerika, samt blant annet til de indiske besittelsene. Ettersom afrikanerne hadde hatt en gradvis kontakt med europeerne i århundrer forut, var de betydelig mer hardføre enn for eksempel indianerne, som i stor grad ble utryddet på grunn av europeiske sykdommer. Det var med andre ord et spørsmål om økonomi: svarte, afrikanske menn var gode å arbeide, de tålte sykdommene godt, og de tålte (dessverre) mishandlinga de ble utsatt for godt nok til å bli en ettertraktet vare.

Afrika var nå blitt del av en internasjonal økonomi. Europas ledende makter, samt U.S.A., var blitt godt industrialisert, og hadde varer å tilby som afrikanerne var interesserte i. Slaver ble solgt for munnladningsgeværer, brennevin og europeisk tøy, og førstnevnte vare la grunnlaget for oppkomsten av de såkalte geværrikene. Man skulle altså indirekte bidra til ei samling av afrikanske nasjonalstater.

Ei forharding av afrikansk sinnelag begynte å vokse frem. Parallelt med dette begynte abolisjonismebevegelsene å vokse seg sterke. Egne merkevarer «ikke tilvirket på slaverygg» kom i salg, nærmest som en slags Fair Trade-forløper. Kirka var, akkurat som i middelalderen, svært frampå for avskaffelsen av slaveri. Det var likevel økonomi som skulle bli avgjørende for mange nasjoners avgjørelse, som f.eks. Danmark-Norge, for å endelig ta avgjørelsen om å avskaffe det.

Man anser 1888 for å være den endelige sluttdatoen for den transatlantiske slavehandelen, ved at det siste gjenværende markedet – Brasil – ble lukket. Konsekvensen av å ha åpnet for kjøp av 60 000 slaver i året lar seg imidlertid lett spores; at kjøperen sier nei betyr ikke at varen ikke lenger finnes. Som nevnt ble mange afrikanske samfunn forherdet av at man over tid hadde opplevd et fall i etterspørselen; det var tross alt en rundt århundrelang prosess å oppheve slavekjøpet. Med lavere etterspørsel blir prisene lavere, og selgerne måtte gjerne ut med en tiende i toll på verdien av slavene for hver stasjon, og endte ofte opp med å bare få betalt rundt 15% – en drøy sjuendedel – av salgsverdien; de måtte dermed skaffe stadig flere slaver for å tjene det samme som før. Ei urolig tid full av frykt for slavejegere gjorde at folk begynte å holde ungene innenfor bevoktede innhengninger, mens bønder og (vanlige) jegere måtte bevæpne seg når de skulle ut. Særlig rundt Niger ble det satdig vanligere at høvdinger ofret hundretalls slaver til begravelser såvel som fester, for de var blitt en billig måte å uttrykke makt på. Med den utstrakte lemlestinga, massevoldtekta og drepinga som skjedde, kan kong Leopolds galskap i Kongo nesten se normal ut.

En plass mellom 11 og 15 millioner slaver, rundt dobbelt så mange menn som kvinner, ble fraktet over Atlanterhavet. I begynnelsen var det vanlig med en dødsrate på rundt 20%, men man greide etterhvert å få den ned til rundt 10%.5)

5)Dette gjaldt dog òg sjømennene om bord.

Dette var over en periode på rundt 500 år, og når man legger til den arabiske handelen (som gikk over rundt ett årtusen) samt andre «småkjøpere» i denne perioden, som Danmark-Norge som stod for rundt 1,7%–1,8% av all frakt, ender man opp på rundt 28 millioner. Ettersom intensiteten i den transatlantiske tida var såpass høy, og de foretrakk menn fra rundt 20–35 år i et forhold på ca. 2:1 (menn:kvinner), har det fra flere holdt blitt hevdet at det rent demografisk ikke hadde så stor effekt for befolkninga, ettersom polygami gjorde det lett «å utnyttet fødselspotensialet maksimalt» Andre har derimot hevdet at nettopp det at det var menn i nettopp denne alderen som ble tatt ut av Afrika, har vært en kraftig demper på Afrikas muligheter til å bli en likestilt del i en verden som da begynte å industrialiseres.

Det er mange andre problemer knyttet til frarøvinga av menneskers frihet for ega vinnings skyld. Selv om det har blitt påstått at den transatlantiske slavehandelen var nødvendig for U.S.A. og England å industrialiseres, har dette blitt avvist, da ingen av disse nasjonene hadde en slaveøkonomi da industrialiseringa startet. Likevel, og dette er viktig: slavehandelen ser ut til å ha vært sterkt bidragende for Europas og U.S.A.s økonomiske vekst, ettersom man var i stand til å produsere store mengder dyre varer til en svært lav pris.

Etiopia søkte seg inn i Folkeforbundet i 1922, men fikk søknaden avvist fordi de fortsatt støttet seg på slaveri. Det opphevde dette ved lov, og ble medlem i 23. Selv om slaveriet ble juridisk opphevet, var det likevel fortsatt i virke, for det ble på nytt opphevet i vår levetid.

Selv om det, til å begynne med i hvert fall, ikke så ut til å være annet enn økonomiske motiver som lå bak igangsettelsen av storstilt slavehandel, utviklet det seg etter hvert en rasebegrunnet forsvarelse av det. I såvel U.S.A. som også søndre Amerika har bevisstheten rundt negroides opphav vært sittende i folks bevissthet helt opp til vår tid. I dagens «forente» amerikanske stater, er det en beven særlig blant kristenkonservative republikanere over det faktum at hvite om ikke lenge ikke lenger er i flertall til svarte. Svarte er fortsatt de fattigste i Statene, og i Sør-Amerika er det ikke uvanlig for svarte å være utestengt fra politiske verv. Etterdønningene fra den transatlantiske slavehandelen kan altså fortsatt ses og føles.

Byrden ligger dog ikke utelukkende på hvite. Riktignok var det vi som tilbød oss å kjøpe, og det i en forferdelig (i ordets rette forstand) stor skala, men det er ikke til å komme fra at afrikanere selv stod for jakt og levering av bytte. Et oppgjør med endemiske forhold har latt vente på seg; ei historie fra ei av årets «Afrika på 80 dager»-studiner kan vise dette: Under utveksling til Afrika opplevde hun foreleseren i afrikansk historie å utbryte «The Europeans should never have come!» til ellevill jubel fra klassen; de to europeiske studentene kunne ikke annet gjøre enn å forsøke å gjemme seg i stolene som best de kunne.

Det er klart at utnyttelsen vår har etterlatt sår som vanskelig heles, men for at det skal skje, må vi historikerne våge å åpne de kapitlene vi helst ikke vil lese, lese dem, og så formidle dem slik at verden kan komme seg videre. Selv omd et allerede lå til rette for å sette i gang storstilt slavehandel, gjorde inngripen vår på grunn av det vanvittig store omfanget det var snakk om, at den naturlige dynamikken som lå i slaveriet, der status kunne endres over tid, ble ødelagt, og slaven, som tidligere i det minste hadde vært et menneske, ble et objekt med kun en salgsverdi på hodet. Det ser ut til at vår råe utnyttelse av Afrikas ressurser, og da særlig menneskene, førte til en kollaps i den selvregulerende mekanismen og forandret Afrika for alltid.

4 kommentarer :

  1. 17 sider med så godt innhold er kjempebra. Så flink du er ^_^

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig! Jeg må nå si at jeg ble litt mindre imponert over innholdet da jeg gjorde avskrivinga, men satser nå høyt likevel. :) Det ble faktisk over to-og-et-halvt tusen ord!

      Slett
  2. Da har jeg lest igjennom 2 ganger. Imponerende! Lykke til med karakteren og videre studier!

    SvarSlett
  3. Dærsken! To stykk som kommenterer. Jeg tror det må være ny rekord. Takk for den hyggelige tilbakemeldinga Jim-Jim! Ang. videre studier: Nå er det bare bacheloroppgaven og ex. fac. som står igjen, og så er det klart for romsdalsjul.

    SvarSlett

Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker skrive en kommentar. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.

Ta hensyn, og les over det du har skrevet før du sender det.