I går, endelig, gikk jeg til skrittet å si opp jobben. Det er den verste arbeidsplassen jeg noen sinne har vært borti – ikke grunnet kollegene eller arbeidet, men på grunn av behandlingen jeg har fått. Det er godt å faktisk ha turt å ta steget å levere en oppsigelse.
Samme dag, bare noen timer etter, fikk jeg en telefon fra en representant for Tromsø kammerkor. Jeg ble forespurt om å bli med på en fremføring av Rossini, og han snakket om et honorar på mellom fem og ti tusen kroner. Tenk om jeg ikke hadde sagt opp? Da hadde jeg ikke hatt mulighet til å bli med – ikke for alt i verden.
Jeg ser lyst fremover nå. Jeg har kommet i gang med psykologtimene—det er én gang i uka—jeg synger og koser meg i Mimas, jeg trener (skal på trening igjen fra neste uke), jeg spiller rollespill, og alt ser ut til å gå den veien jeg vil. Fremtiden vil vise om optimismen lønner seg.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar
Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker skrive en kommentar. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.
Ta hensyn, og les over det du har skrevet før du sender det.